SJAKK OG MATT
Dette er en artikkel jeg skrev i 2010.
Deler av av den ble publisert i Fjernsjakk 2 og 3 2010. Pga. plasshensyn ble delen
om mattbilder ikke med. Jeg har dessuten lagt til en liste over referanser til
slutt i denne versjonen. Ellers er den uendret, bortsett fra noen mindre korreksjoner
og et par oppdateringer.
I form er det en bokanmeldelse, men
i innhold er det en del mer: Det er en kritisk-historisk gjennomgang av mansubatradisjonen
i moderne tid, både som heuristisk hjelpemiddel og i kontrast til sjakkproblemtradisjonen.
Samtidig er det et forsøk på å gi en teoretisk ramme for hva sjakktaktikk er, både
dens helhet og elementer. Til sist gir jeg en oversikt over samtlige mattbilder
som fins i sjakk. Det kan høres overveldende ut, men det er ikke mere enn 8, så
det like fullt overkommelig.
Her er artikkelen:
Det har kommet en ny norsk
sjakkbok, ”Sjakk og matt” av Svetoslav Mihajlov og Sverre Johnsen{Mihajlov,
2009 #1853}.
Boka er på 90 sider, delt inn i 3 deler. Hver av disse delene er igjen delt i
to, en teori- og en oppgavedel. Teoridelene er noen forholdsvis korte
innføringer i mattmekanismer og taktikk, mens hoveddelen i hvert kapittel er
Mihajlovs mattoppgaver. Det er også disse som er årsaken til at jeg behandler
boka så grundig. Han har komponert 200 stillinger som fører til matt. Det er en
klar forskjell i vanskelighetsgrad mellom de enkelte oppgavene. Tredelinga av
boka følger denne stigningen, med de enkleste oppgavene først. Så heter da også
disse oppgavene juniorutfordringen, mens de to påfølgende har titlene mester-
og stormesterutfordringen.
LITT HISTORIE
Før vi går videre, vil jeg ta for
meg forskjellige typer mattoppgaver – det fins 3 typer:
1.De som er hentet rett fra
partistillinger. Stefan Hildingstams bok ”Se sista stegen mot seger”, med 1200
matter, er en slik bok. Slike samlinger er godt treningsmateriale, men de har
en mangel: De tar ikke høyde for ”desperadotrekk”, dvs. at motparten, stilt
overfor en uunngåelig matt kan utsette denne i flere trekk ved å ofre. Slik kan
en entrekker fort bli til en firetrekker, fordi forsvaret kan sette bort dame
og to tårn før det er slutt. Slikt blir det jo ikke trening av. Konstruerte
oppgaver, der det gjerne kan være innlagte desperadoer, men der det også er en
distinkt ”mattmekanisme”, kan derfor være å foretrekke.
2. Mattoppgaven kan være et
komponert mattproblem. Mattproblemer, med fastlagt antall trekk til matt, er en
egen genre innen sjakk som har vokst fram over en periode på snart 200 år. I
tillegg til sjakkreglene følger komposisjonene en rekke estetiske normer som
ofte fører til at utenforstående lar seg forvirre.
3.Det fins også en tredje form
for mattoppgaver. Også de er komponerte, men skiller seg klart fra gruppe 2.
Dette er faktisk sjakklitteraturens eldste uttrykksform : Mansuba (flertall:
Mansubat). Mansubat er den gamle persisk-arabiske oppgaveformen. Det betyr
egentlig partiavslutning, og kan således være både en sluttspillstudie og en
mattoppgave.
Det eksisterte flere samlinger
med mansubat, også i Europa , f eks.Bonus Socius(1266) og Civis Bononiae(1450)
. Disse inneholdt også en rekke oppgaver av europeisk opphav – oppgaver som
også i form skilte seg fra mansubat. Man kan altså allerede i middelalderen
påvise en distinkt europeisk problemtradisjon. De fleste oppgavene var dog
svært mangelfulle sett med våre dagers øyne. Da regelendringene i sjakken satte
inn mot slutten av det 15.århundre, ble nesten alt dette materialet utdatert så
å si over natta. Det var kun de oppgavene som bare benyttet de brikkene som
ikke endret gangart, som fortsatt var gyldige. Og da ble det ikke mye igjen.
Siden reglene i moderne sjakk heller ikke ble ferdig utformet med en gang, ble
det vanskelig å lage nye oppgaver. Følgen var at problemkunsten døde hen. Ved
begynnelsen av 1700-tallet var sjakkbøkene stort sett enten partisamlinger
(Greco) eller åpningsbehandling (med noggå attåt – Ruy Lopez).
Dette forandret seg i 1737, da
Phillip Stamma ga ut ”Essai sur le jeu des echecs” i Frankrike. Åtte år etter
kom en utvidet engelsk utgave. Begge bøkene inneholdt 100 oppgaver(den engelske
utgaven ble utvidet med en del om åpningsteori). Stamma var fra Aleppo i Syria,
og var vel bevandret i den gamle mansubatradisjonen. Oppgavene hans var stort
sett matt med mange brikker på brettet, men det kunne også være studieartede
sluttspillstillinger. Her følger et eksempel på hver, mattoppgaven er muligens
den av Stammas stillinger jeg har sett i flest antologier:
Stamma
Essai sur le
Jeu des échecs {1737}
XABCDEFGHY
8k+r+-+-+(
7zp-+-+-+r'
6-vl-+-+-+&
5+N+-+n+-%
4-+-+-wQp+$
3+-+LzPpvLq#
2-+-+-zP-+"
1tR-+-+-mK-!
xabcdefghy
1.Be4+ Rb7 2.Qb8+ Rcxb8
3.Rxa7+ Bxa7 4.Nc7# 1–0
Stamma
Essai sur le Jeu des échecs {1737}
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-+-+-+&
5+-+-+-+-%
4-+-+-+-+$
3zp-+-+-+-#
2-+-sN-+-+"
1mk-mK-+-+-!
xabcdefghy
1.Nb3+ [1.Kc2! trekkomkastning med en annen
springerrute til c5. Fra og med hvits tredje trekk er variantene identiske.
Stamma hadde, så vidt jeg vet, ikke angitt denne varianten. To nøkkeltrekk
innebærer at den er usunn som studie, men ikke som instruktivt eksempel, som
mansuba. 1...Ka2 2.Ne4 Ka1 3.Nc5 Ka2 4.Nd3 Ka1 5.Nc1 a2 6.Nb3#] 1...Ka2
2.Nc5 Ka1 3.Kc2 Ka2 4.Nd3 Ka1 5.Nc1 a2 6.Nb3# 1–0
Dette ble begynnelsen på en oppblomstring av lignende
oppgaver, og ut av dette igjen vokste også moderne europeisk problemkunst. Så
idet han videreførte en gammel kunst, ble han fødselshjelper til en ny. I denne
boka innførte han dessuten algebraisk notasjon. Så sjakkhistorisk er Stamma en
betydelig figur, selv om han som sjakkspiller tapte klart mot Philidor.
Stamma står altså i skjæringspunktet mellom to former for
komposisjon, mansubat og (europeisk) problemsjakk. Selv om begge formene hadde
eksistert før ham, og han således kun var en tradisjonsbærer, var videreføringa
også en gjenfødsel. De italienske mestrene fra Modena (del Rio, Lolli og
Ponziani) fulgte opp, og med framveksten av aviser, vokste også
publikasjonsmulighetene for problemer. I rundt 100 år fulgte oppgavene i
Stammas spor, men dette var en overgangsperiode, der det også ble
eksperimentert, før de tilslutt igjen forlot mansubamønsteret, slik det også
var tendenser til i middelalderen. Som en illustrasjon på den europeiske
mansubatradisjonen, gjengis følgende oppgave, som i kjølvannet av Anderssens og
Kieseritskys parti fikk navnet ”det udødelige problem”:
Bayer
Illustrierte Zeitung , 1851
XABCDEFGHY
8-+-wQ-+-+(
7+-+-+q+k'
6-+-+pzpp+&
5+-mKp+N+L%
4RtR-+-+-+$
3+-+P+r+-#
2-+-+nzP-vl"
1+-+l+-+-!
xabcdefghy
1.Rb7 Qxb7 2.Bxg6+ Kxg6 3.Qg8+ Kxf5 [3...Kh5
4.Qg4#] 4.Qg4+ [svart truer også snarlig matt, f eks: 4.Qh8 Qc7+ 5.Kb5
Nc3+ 6.Ka6 Qc6+ 7.Ka7 Nb5#] 4...Ke5 5.Qh5+ [her er det en dual: 5.d4+! i
henhold til problemsjakkestetikken er oppgaven dermed usunn. Det gjelder ikke
om det anses som en mansuba 5...Nxd4 6.Qxd4+ Kf5 7.Qg4+ Ke5 8.Qh5+ f5 (8...Rf5
9.Qxh2+ Rf4 10.Qxf4#) 9.Qh8+ Qg7 10.Qxg7#] 5...Rf5 [5...f5 6.Qh8+
Qg7 7.Qxg7#] 6.f4+ [6.Qxh2+ Rf4 (6...Nf4 7.Re4+ dxe4 8.d4#) 7.Qh5+
Rf5 8.f4+ Nxf4 9.Re4+ dxe4 10.d4# er også mulig] 6...Bxf4 [6...Nxf4
7.Re4+ dxe4 8.d4#] 7.Qxe2+ Bxe2 [7...Be3+ 8.Qxe3# fører til matt i færre
trekk, men ødelegger unektelig noe av slutteffekten :o)] 8.Re4+ dxe4 9.d4#
1–0
PROBLEM OG MANSUBA – HVA ER FORSKJELLEN?
Moderne problemsjakk har en rekke kjennetegn: 1.
stillingsøkonomi, det er ingen overflødige brikker eller varianter for den saks
skyld) alt skal kun være der for å tjene mattmekanisme og -bilde. 2. Det er et
fastlagt antall trekk fram til matt. 3. Nøkkeltrekket skal være et stille
trekk, dvs. ikke et slag eller et angrep (sjakk). Det er heller ikke ok at det
lukker mattnettet, men det er ok at kongens fluktfelter endrer seg (se nedenfor
for en nærmere redegjørelse). 4. Bruken av varianter skal gjerne illustrere et
poeng: Nøkkeltrekket truer matt. Svart har muligens forskjellige parader, men
bruken av disse fører til andre mattbilder. Dette er hva jeg har oppfattet som
hovedpoengene i problemkunsten.
Mansubatradisjonen
har en annen innfallsvinkel: 1. Stillingslikhet med partistillinger. Mansubat
er beregnet på instruksjon i tillegg til deres taktisk-estetiske poenger. 2.
Kravet til løsningen er ikke stipulert til å være i et bestemt antall trekk.
Dualer, trekkomkastninger og biløsninger er således ikke med på å gjøre
oppgaven usunn, så lenge det stipulerte utfallet ikke endres. 3. Nøkkeltrekket
kan være et stille trekk, men som oftest er det slag og sjakker. Det følger av
dette at det som oftest ikke er varianter i en mansuba. 4. Selv om biløsninger
i og for seg ikke er ødeleggende, legger man ofte inn en svart mattrussel i
utgangsstillingen, slik at problemstillingen med biløsninger forsvinner: For å
vinne MÅ man i så fall gjøre tvingende trekk.
Til sist kan det nevnes enda en forskjell: Mens offeret er
nærmest allestedsnærværende i mansubat, er det helt underordnet og uten
egenbetydning i et problem.
EN TEORI OM TAKTISKE TVANGSMIDLER
Og her er det tid for å gå dypere
inn i materien: Noe av det som fascinerer mest ved sjakk, er muligheten til å
spille både på de svarte og hvite tangentene , dvs. å evne å ta herredømme over
motstanderens brikker, slik at det faktisk er slik at det kun er den ene part
som de facto spiller.
Det som forandrer den ene
spilleren til en marionett, er taktikkens elementer. Dette er tvangsmidler som,
dersom de ikke respekteres/pareres, fører til umiddelbart tap. De kan
klassifiseres:
Det er 4 forskjellige kategorier
tvangsmidler.
Det sterkeste tvangsmiddelet er
trekktvangen. Den eneste måten å unngå dette på, er å gi opp. Dette er også hele
første klasse av tvangsmidler. De vanligste formene for trekktvangsstillinger (opposisjon
i bondesluttspill) er nå så kjente og veldrillede at vi ikke tenker over at det
er taktiske stillinger..
Den neste klassen er den mest
vanlige: Det er de forskjellige stadiene i en evt. brikkevinst: Tvangsmiddelet
av første grad her, er slaget. Den som ikke respekterer at motstanderen slår en
brikke, taper materiell. Om vi ser bort fra direkte feil, er det tre former for
slag: Materiellgevinst, avbytter(det vanligste) og ofre. Alle disse formene for
slag er (også) taktiske tvangsmidler.
Andre grad i denne kjeden, er
angrepet. Et angrep er en trussel om et slag, dvs. det er forstadiet til første
nivå. Et angrep kan pareres på 5 forskjellige vis: Ved å slå den angripende
brikke, flytte vekk, stille noe mellom, gardere den angrepne brikke, slik at
man kan slå tilbake etterpå, eller man kan ignorere angrepet og gjøre et mellomtrekk,
som er av en slik karakter at angrepet er nøytralisert.
Å sjakke er en form for angrep,
men ved en sjakk kan ikke de to siste formene for parade benyttes. Det følger
av dette at sjakken derfor er den kraftigste formen for angrep (for sjakk matt,
se nedenfor)
Sjakk spilles trekk for trekk, og
man kan dermed (vanligvis) bare parere ett angrep om gangen. Det følger av
dette at et dobbeltangrep, et trekk som angriper to punkter samtidig, dermed
som oftest har avgjørende virkning.
Denne kjeden er ikke slutt – det
er et tredje ledd: Trusselen er angrepets forstadium. Siden angrep er en
trussel om et slag, er trusselen en trussel om en trussel (slik kan det gå).
Det høres ikke ille ut. Om vi ser på det som sto listet opp under forskjellige
former for angrep, er det dog klart at disse truslene kan være høyst reelle,
dvs. det er for seint å reagere når motstanders tvangsmekanisme når angrepets
stadium. Dette gjelder både ved dobbeltangrep og matt. Begge disse formene for
angrep må pareres her, på trusselstadiet.
Den tredje kategorien
tvangsmidler er det jeg har valgt å kalle (fangst)nettet, spinning av nett..
Det mest kjente er kongens mattnett. Det har jeg behandlet utførlig lengre ned.
Men også andre brikker kan vikle seg inn i et fangstnett, f eks hv. Sb2, sv.
Td4. Springeren kan ikke flytte uten å bli slått. Den er i nota. De
langttrekkende linjebrikkene er vanskelige å fange i nett, men om egne brikker
sperrer rettretten for dem samtidig som de har forvillet seg inn i fiendeland,
forekommer også dette.
Her er et par diagrammer for å
illustrere dobbeltangrep og brikkefangst:
Eks: dobbeltangrep
XABCDEFGHY
8r+lwq-trk+(
7zppzp-+pzpp'
6-+nzp-sn-+&
5+-vl-zp-+-%
4-+P+-+-+$
3+-sN-zP-zP-#
2PzP-zPNzPLzP"
1tR-vLQ+RmK-!
xabcdefghy
dette er en typestilling fra den sk. Karpovvarianten i
engelsk, en stilling jeg har spilt et utall ganger i lynsjakk 7...Be6 og
ikke sjelden har svart gjort dette trekket. Ved selv å angripe bonden på c4,
mener svart at hvit må parere denne trusselen. 8.d4 men hvit kan gjøre
et mellomtrekk, og selv angripe en brikke som er mere verdt. Dette angrepet er
samtidig en trussel om et nytt angrep 8...exd4 9.exd4 Bb4 og dette
angrepet er et dobbeltangrep 10.d5
Eks:
brikkefangst [A30]
XABCDEFGHY
8r+-wq-trk+(
7zpl+pvlpzpp'
6-zpn+psn-+&
5+-zp-+-+-%
4-+PzP-+-+$
3+PsN-zPNzP-#
2P+-+-zPLzP"
1tR-vLQ+RmK-!
xabcdefghy
Dette er en stilling som kunne oppstått i engelsk pinnsvin
9...Rc8? svart overser trusselen i stillingen: Angrepet mot c6 kan
avverges, men angrepet mot e7 har ingen parader 10.d5 angrepet på Sc6 er
også en trussel om et angrep på Le7 10...exd5 11.cxd5 Nb4 12.d6 dette er
intet dobbeltangrep, kun et angrep. Men siden løperen er fanget i et nett, går
den likevel tapt. Mere om
brikkefangst senere.
Den fjerde
kategorien tvangsmidler er knyttet til bondeforvandlingen. Den første graden
her, er selve forvandlingen. Da desimerer man ikke motpartens styrker, men man
forøker egen slagkraft. Dermed antar dette fenomenet samme karakter som slaget
gjorde ovenfor – respekteres det ikke, forandres det materielle
styrkeforholdet.
Dette leder fram til
en definisjon av en bonde på sjuenderaden er: Den kan sammenliknes med angrepet
ovenfor. Overfor en springer på åttenderaden kan en bonde på sjuenderaden utføre
et dobbeltangrep sammen med trusselen om å gå rett inn (f.eks. sv. Sd8, hv.
bonde e7), men ellers er en forvandlingsbonde aldri dette (qua
forvandlingsbonde – angriper den to brikker, er det selvsagt et dobbeltangrep,
uansett hvor på brettet det finner sted – se diagrammene ovenfor).
Herav følger at en
bonde på sjetteraden ikke har samme karakter av trussel som angrepstrusselen
har: Det er kun i unntakstilfelle at trusselen om å gå til neste rad er taktisk
avgjørende.
Dermed har vi vært
gjennom alle former for tvangsmidler som fins i sjakk. Her må det bare gjøres
et lite tillegg: Offeret. Offeret er som oftest et slag, men kan være både
angrep og trussel. Uansett hvor iøynefallende et offer er, er det ingen
nødvendig ingrediens i taktikk. Offeret er alltid underordnet det høyere målet,
enten dette er en remiskombinasjon, bondeforvandling, materiellgevinst eller
matt (de 4 kombinasjonsformene).
Vi skal ta en
nærmere titt på offeret ved å se på et av sjakkhistoriens mest berømte trekk:
Levitsky,Stepan M - Marshall,Frank
James [C10]
DSB–18.Kongress
Breslau (6), 1912
XABCDEFGHY
8-+-+-trk+(
7zpp+-+-zpp'
6-+-+p+-+&
5+-tR-+-wQ-%
4-+-sn-+-+$
3+-wq-+-+r#
2P+P+-zPPzP"
1+-+-+RmK-!
xabcdefghy
hvit er offiser under, men svarts dame og tårn er truet 23...Qg3!!
og svart velger å flytta dama si til et sted der den står i slag for 3
brikker. Dette er utvilsomt et offer, siden den kan slås av to bønder. Men det
er ikke noe slag, det er et angrep på hvits h-bonde, fordi den kun har en
gardering, mens den nå angripes to ganger. Verre er det jo at OM den slås, er
det samtidig matt. Det er altså feltet h2 som trues, bonden er uvesentlig. Det
er mao. en mattrussel. (Det kan diskuteres om ikke en mattrussel bør
"forhøyes" til å være et angrep i ovennevnte skjema). Hvit gjorde det
eneste rette, han ga opp.[23...Qg3 24.Qxg3 dette er det eneste som unngår matt.
(24.hxg3 Ne2#; 24.fxg3 Ne2+ 25.Kh1 Rxf1#) 24...Ne2+ 25.Kh1 Nxg3+ 26.Kg1
Ne2+ 27.Kh1 Rc3–+ svart er ren offiser over;
også 23...Qe3 vinner, men ikke så spektakulært] 0–1
Det viktige med offeret, var at dersom en av bøndene hadde
slått, ville det kommet en linje-åpning for svarts tårn. Hadde ikke hvits dame
stått på g5, ville det faktisk vært en mattkombi-nasjon. (Denne teorien er en
del av et mer omfattende system som jeg utarbeidet i 1993, samtidig som jeg
lagde oversikten over mattbilder, se nedenfor).
Jeg har gått så
nøye gjennom dette fordi en av de mer iøynefallende forskjellene på mansubat og
problemer er forskjellen i bruk av tvangsmidler. I problemsjakk er nøkkeltrekket
så å si alltid et såkalt stille trekk. I mansubat derimot, er det nesten alltid
en sjakk, ofte et slag og gjerne et offer. En sjelden gang er det kategori 3,
nettspinning som kommer på tale.
Vi ser at også
stille trekk er tvangsmidler, og at de, dersom det er snakk om trekktvang (noe det
ofte kan være i problemsjakk) sågar er kraftigere saker enn det som smeller
høyere (slag og sjakker). Problemsjakken har over tid formet en estetikk som
har utelukket bruken av de to første formene i kategori 2 (samt offeret,
uansett hvor i systemet det faller inn). Videre er nettspinning en tvetydig
affære: Det går an dersom man, samtidig som man tar felter, (tilsynelatende)
frigjør andre fluktfelter for kongen. Alle disse (ekstra) begrensningene gjør
det selvsagt vanskeligere både å lage og løse problemer.
Mansuba derimot,
har som formål å instruere, en samling mansubat er en treningsmanual. Og her er
vi framme ved fortsettelsen av historien om mansubat: Tradisjonen forsvant
ikke, den ble bare anonymisert. (Strengt tatt har den nesten alltid vært det. Det
er bare i det første hundreåret etter Stamma at vi vet navnene på
mansubakomponistene). Det fins utallige kombinasjonsmanualer der mattoppgaver
av mansubatypen utgjør en anselig del av materialet, for ikke å si det hele. Fred
Reinfeld har bl a publisert ”1001 Brilliant Ways to Checkmate”. Og vi har Laszlo Polgars “mattbibel” der han
faktisk uten å diskriminere publiserer alt han har kommet over fra alle 3
genrene jeg nevnte innledningsvis, også partistillinger. Forskjellen kommer
fram når man titter bak i boka, på løsningene. Der er alle partiavslutningene
og problemene navngitt, mens kun en spesiell blandingstype oppgaver, som
inneholder sjakk som nøkkeltrekk, men der økonomien er ivaretatt, også navngis.
Resten av oppgavene (mansubat) er navnløse. Boka ”Chess Gems” av Igor Sukhin
gir for øvrig en utmerket historisk innføring i forskjellige deler av
kombinasjonshistorien, herunder også glimt inn i historien om mansubat.
OPPGAVENE
Det er i denne
tradisjonen vi nå har fått et norsk bidrag, av Mihajlov (vel, halvt norsk i
alle fall... :o). Det må være en underlig opplevelse å arbeide så mye med et
produkt som han vet ikke er omfattet av vanlige regler for opphavsrett og
copyright...
For jeg er
overbevist om at det ligger mye arbeid bak: Jeg har jobbet meg gjennom dette (gjemt
på noen av de vanskeligste til jeg har bedre tid :o), og er imponert. Det er
vanskelig å være original på et felt som dette. Likevel var det ikke (for) ofte
jeg opplevde deja vu - gjenkjennelsens øyeblikk - da jeg første gang arbeidet meg
gjennom oppgavene. Mattbildene er selvsagt kjent – det fins jo ikke så mange
(se nedenfor). De kombinatoriske elementene likeså – det er ikke stort flere av
dem enn det er mattbilder. Det er som med rock: Tre grep og tolv takter ser ut
til å kunne varieres i det uendelige, i alle fall slik at leseren/lytteren får
en opplevelse av originalitet.. Her er noen eksempler - først ett fra
juniordelen:
Hvit
matter - Svetoslav Mihajlov
Lette
oppgaver 2008
XABCDEFGHY
8-+-+r+k+(
7+-+R+p+-'
6-+-+-vLntR&
5zpN+l+-+-%
4Psn-zp-+N+$
3+-+P+-zP-#
2-+-+-mK-+"
1+-tr-+-+-!
xabcdefghy
1.Rxg6+ fxg6 [1...Kh7 2.Rh6+ Kg8 3.Rh8#; 1...Kf8
2.Bg7+ Kg8 3.Nf6#] 2.Nh6+ Kf8 3.Bg7#
Førstetrekket var
ikke vanskelig å finne. Det var da jeg innså at springeren ikke gikk til g6, og
at Tg7+ følgelig ikke var fortsettelsen at jeg måtte nytenke.
Det har vært
vanskelig å velge oppgaver, og spesielt begrense seg, fordi det er så mye som
er verdt å vise. Jeg har endt opp med følgende fra mesterdelen:
Svart
matter - Svetoslav Mihajlov
Middels
oppgaver-2008
XABCDEFGHY
8-tr-+r+k+(
7zp-+-+-zpp'
6-zp-+-+P+&
5+q+-zpN+P%
4Pvl-+n+L+$
3+-+-+N+-#
2-zPP+n+-wQ"
1tRK+-+-+R!
xabcdefghy
1...N4c3+ 2.bxc3 Ba3+ 3.axb5 [3.Ka2 Qb2#] 3...Nxc3#
Hvit
matter - Svetoslav Mihajlov
Middels
oppgaver- 2008
XABCDEFGHY
8-+-+-mk-+(
7zpp+-+pzp-'
6-+-vl-+-zp&
5+R+-+-+-%
4L+-+-+-sn$
3+-sN-+-wqP#
2PzP-+-+P+"
1+-+-tR-mK-!
xabcdefghy
1.Re8+ Kxe8 2.Re5+ Kd8 [2...Kf8 3.Re8#] 3.Re8+
Kc7 4.Nd5#
Disse to oppgavene
har noe til felles, nemlig ”tvisten” med springeren til slutt. Dette er noe av
en spesialitet hos Mihajlov. Det er flere slike oppgaver spredt rundt i boka!
Videre:
(4)
Svart matter - Svetoslav Mihajlov
Middels
oppgaver- 2008
XABCDEFGHY
8-+k+-tr-tr(
7zppzp-wq-+-'
6-+-+-+p+&
5zPL+-+n+-%
4-zPNvl-+-zp$
3+QsN-+-+-#
2R+-zP-zPPzP"
1+-+-+RmK-!
xabcdefghy
1...Bxf2+ 2.Rxf2 [2.Kh1 Ng3+ 3.hxg3 hxg3#; 2.Kxf2
Ng3+ 3.Kg1 Rxf1#] 2...Qe1+ 3.Rf1 Qxf1+ 4.Kxf1 Ng3+ 5.Ke1 Rf1#
(76)
Svart matter - Svetoslav Mihajlov
Middels
oppgaver-2008
XABCDEFGHY
8-+-+rtr-mk(
7+-+-+-zp-'
6-zp-+-wq-zp&
5zp-+-+-sNQ%
4Pvl-sn-+R+$
3+-+L+-+-#
2-+P+-zPPzP"
1+-+-+RmK-!
xabcdefghy
1...Qxf2+ 2.Rxf2 [2.Kh1 Qxf1+ 3.Bxf1 Rxf1#] 2...Re1+
3.Rf1 [3.Bf1 Ne2+ 4.Kh1 Rxf1+ 5.Rxf1 Rxf1#] 3...Ne2+ 4.Bxe2 Rfxf1+
5.Bxf1 Bc5+ 6.Rd4 Bxd4+ 7.Kh1 Rxf1#
Jeg har valgt de
to siste fordi de har innbyrdes likheter, og fordi de også har ”slektskap” med
Marshalls stilling ovenfor. Mer om dette siste senere. Likheter, assosiasjoner
og mønster-gjenkjennelse er hva som over tid skaper kombinasjonskunstneren.
Selv om de også var nyskapende, var det ikke slik at Morphy, Aljechin og Tal
(for å velge noen) fant opp hjulet. De hadde studert kombinasjoner, og det
meste av det de kreerte, bygde videre på mønstre de allerede kjente. Jeg har
valgt å ikke publisere noe fra stormesterdelen, om man vil se noen av dem, må
man rett og slett kjøpe boka :o)
Selvsagt er det
plagiering av temaer her, men jeg fant ikke noen oppgaver som jeg uten videre kunne
identifisere som identiske med hva jeg har sett tidligere. Det kan jo skyldes
at jeg er i ferd med å bli glemsk (det er over 15 år siden jeg så gjennom
Reinfeld sist). Noen ganger er det nok uvesentlige forandringer som er gjort.
Oppgave 45 M
er for eksempel en ordinær vending i Anastasias matt, så likt at det er en
identisk mekanisme i eksemplet i den innledende teoridelen. Videre er det
vanskelig å få kvelemattoppgaver til å bli varierte. Det er også slik at det
fins en rekke oppgaver i selve boka som er mer eller mindre identiske, bare
speilvendt, evt. med fargebytte eller minimale endringer ellers i
oppstillingen. Jeg telte 9 slike ”tvillinger” i de to første delene. Det er
mulig det er flere. Men det er jo av gjengangerne man lærer – repetisjon er all
kunnskaps mor – så dette er ikke nødvendigvis noen innvending. Dette siste
avsnittet er imidlertid med mest som et preludium til det jeg nå skal vise:
(15)
Svart matter - Svetoslav Mihajlov
Middels
oppgaver, 2008
XABCDEFGHY
8-+-+-trk+(
7tR-+-+-zpp'
6-+-zp-tr-+&
5+-zpP+-+-%
4N+PsnLsn-+$
3+-+-+-+-#
2-zP-+-zPPzP"
1+-+-+RmK-!
xabcdefghy
1...Nfe2+ 2.Kh1 Ng3+ 3.hxg3 [3.fxg3 Rxf1#] 3...Rh6+
4.Kg1 Ne2#
(46)
Hvit matter - Svetoslav Mihajlov
Middels
oppgaver-2008
XABCDEFGHY
8-+-+-trk+(
7+-+-+pzpp'
6p+-+-+n+&
5+p+-+N+Q%
4-+-+-tR-+$
3+-zP-+-+P#
2qzP-+-+PmK"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
1.Qxg6 hxg6 [1...fxg6 2.Ne7+ Kh8 3.Rxf8+ Qg8 4.Rxg8#;
1...Kh8 2.Qxg7#] 2.Ne7+ Kh7 3.Rh4#
Hvis
vi nå flytter blikket opp opp igjen, til Marshallpartiet, ser vi at Mihajlov
har utnyttet den stillingen og forvandlet den til to mansubat. Særlig den siste
er som et ekko, men også den første, der vi i tillegg ser at trekket Sg3+, som
i partiet ikke førte til matt, nå er blitt innlemmet i en fortsettelse som
ender i matt. Denne gjenkjenningseffekten(se også de to tidligere oppgavene,
som også har fjernt slektskap) ga i alle fall denne leseren en ekstraopplevelse.
Det fins flere slike øyeblikk, men alt kan ikke avsløres her :o)
Så langt alt vel. Noe
verre blir det når vi kommer til systematikken i og rundt oppgavene. For det
første: De har valgt å spre oppgavene i hvert kapittel utover, slik at det er
helt tilfeldig om det er svart eller hvit i trekket. Dette mener jeg er en
uting som reduserer nytteverdien av boka som treningsmanual. Dette forverres av
at oppgavene heller ikke er merket med et tegn for om det er svart eller hvit i
trekket. I stedet står dette skrevet med tekst. Dermed brytes rytmen (flow/flyt
ville vel Csikszentmihalyi kalt
det) i oppgaveløsninga opp for hver oppgave. Jeg vil tilrå den framtidige
leser/løser å råde bot på dette ved å bruke en tusj for å merke oppgavene med
svart i trekket før han begynner på oppgaven(e). Helt bra blir det ikke, men
det er i alle fall noe.
Videre har det sneket seg inn en usunn oppgave, dvs. en
som ikke leder til matt. Det er oppgave 61 M, der svart etter trekkene
1-Sa3+/bxa3,Tb7+/Lb5! Ikke lenger har noen matt. I tillegg er oppgavene 10 og 16 M dualer, dvs. vinneren har
flere veier til matt etter førstetrekket. Det gjør jo ikke noe i en mansuba,
men jeg syns alle alternative veier bør stå oppført i løsningene. Det skal
dessuten nevnes at tipset til 24M, s 53, er en feil. Men dermed stilner også kritikken
- hva angår oppgavene..
MATTBILDER: KATALOGISERING OG NOMENKLATUR
Så over til den teoretiske delen. Noe av dette er god
veiledning, men det er også såpass mye unøyaktigheter i dette materialet at det
bør kommenteres, slik at leseren har et korrektiv underveis: Den viktigste
delen er forsøk på å katalogisere og navngi mattbilder i form av et såkalt mattalfabet.
Oversikter over mattbilder har en lang historie, Så vidt jeg vet, var
engelskmannen Arthur Saul først ute I ”The famous game of chesseplay” I 1614.
Denne boka kom i flere utgaver, og i 1640 ble skolematten omtalt ved navn her,
så når den nå også står I alfabetet, er det 370 års praksis som taler for at
dette er den korrekte betegnelsen! D.W. Fiske forteller at også islendingene navnga
forskjellige mattbilder. Jeg har forskjellige eldre bøker som inneholder slike
oversikter (bla en med den talende tittelen ” Typische Mattstellungen” fra 1919).
Jeg har selvsagt ikke noe nær full oversikt over litteraturen på området, men
her er noen tråder og tanker: Det virker som om tyskerne har holdt seg for seg
selv – i alle fall er bøkene til Kurt Richter (Kombinationen:1936 og
Schachmatt:1950) og seinere Karl Colditz, som med ”Schachkombinationen” har
skrevet den beste kombinasjonsboka jeg har lest, i det hele tatt ikke med I de
andres oversikter. Også Awerbachs avhandling ”schachtaktik für
fortgeschrittende” (ty utg 1979) faller inn i denne kategorien
Den andre ”retningen” begynner med Renaud og Kahn, som i
1947 utga ”L’art de faire mat” (the art of checkmate, eng. utg. 1953). Det fortsatte med ”The art of
attack”, Vukovic (1959) og har bl a hatt Jonathan Tisdall (Improve your chess
now, 1997) og Murray Chandler (How to beat your dad at chess, 1998) som
etterfølgere. Det som skiller disse to tradisjonene fra hverandre, er at
mens den “tyske” tradisjonen har forsøkt å systematisere selve bildene av
mattene, har den andre retningen forsøkt å karakterisere mattene ved å sette
navn på dem. Begge deler har fordeler og bakdeler. Ved å få en systematikk i
selve mattbildeinndelinga, vil det hele føye seg sammen i et mønster, som kan
huskes og delene kan settes i forbindelse med hverandre. Ved å føye til navn på
mattbildene, gis leseren en ekstra assosiasjon, noe som gjør at det er lettere
å huske bildene. Og det er lettere å holde to ganske like mattbilder fra
hverandre når man vet at det ene heter arabisk matt mens det andre heter
Anastasias matt. Denne nomenklaturen begynner nå å få noen år på baken, og
enkelte av navnene begynner å bli innarbeidet. Nye kommer til etter hvert.
Sverre Johnsen har fulgt denne tradisjonen, og forsøkt å tilpasse mattbildene
til alfabetet. Dette siste har ikke falt heldig ut. For det første innebærer
dette at systematikken i bildene blir helt fraværende, idet mattbildene
tilpasses noe utenforstående (alfabetet), og således ikke sorteres etter sin
innbyrdes sammenheng qua bilder. For det andre er det slik at nomenklaturen i
utgangspunktet ikke har hatt dette utgangspunktet (og dessuten kommer fra andre
språk). Dermed blir det ingen matter for noen bokstaver, mens andre får for
mange. Ovennevnte A og A fører derfor til at arabisk matt får første bokstav
(det skulle bare mangle, den er nok også bokas eldste :o), mens Anastasia ender
under n (for nastasia, skulle jeg anta). Verre går det med sekkematten, som så vidt
jeg vet, er et godt innarbeidet norsk mattbildenavn. Betegnelsen er fraværende,
da skolematten har tatt s-en, mens det ikke var noe mattbilde som startet med
å. Så ”sekkematten” endte som ”åttenderadsmatt”. Mattbildet er dog det samme.
Mangt kan videre sies om dette utvalget, men her har det nok gått litt for
fort. Jeg skal kommentere to forhold til. Resten får vi ta på kammerset. I en
oversikt som denne er det helt åpenbart at matt med to tårn burde vært med –
det jo noe av det første vi lærer oss. Videre fins det flere oppgaver med dette
mattbildet i boka. Jeg har dessuten kommet over to bra navn på dette
mattbildet, gressklippermatt (Chris Ward) og trappematt (NSB). Begge deler gir
et godt bilde av hva matten innebærer. Her er et (godt) eksempel fra boka:
(42)
Hvit matter - Svetoslav Mihajlov
Middels
oppgaver- 2008
XABCDEFGHY
8-+r+-trk+(
7zp-+-+pzpp'
6-+-+p+-+&
5+-+p+-+-%
4nwq-zPNzP-+$
3+-+Q+-+-#
2PzPP+R+-sn"
1+-mKR+-+-!
xabcdefghy
1.Nf6+ gxf6 [1...Kh8 2.Qxh7#] 2.Rg1+ Kh8 [2...Ng4
3.Rxg4+ Kh8 4.Qxh7+ Kxh7 5.Rh2#] 3.Qxh7+ Kxh7 4.Rxh2# dette mattbildet
er "gressklippermatten"
I en framtidig utgave er muligens det første å foretrekke,
fordi bokstaven G da bør være ledig. I dag innehas den av Grecos matt.
Problemet er at Greco aldri utførte denne matten. Dvs. han fikk en gang opp
selve mattbildet, men ikke etter å ha utført den ”teknikken” som nå knyttes til
matten. Det Greco gjorde, var dette:
Greco,Gioacchino - NN [C54]
Europe
Europe, 1620
1.e4 e5 2.Nf3 Nc6 3.Bc4 Bc5 4.c3 Nf6 5.Ng5 0–0 6.d3 h6
7.h4 hxg5 8.hxg5 Nh7 9.Qh5 i følge min partibase ga svart opp etter dette.
I henhold til R&K fortsatte partiet med:
XABCDEFGHY
8r+lwq-trk+(
7zppzpp+pzpn'
6-+n+-+-+&
5+-vl-zp-zPQ%
4-+L+P+-+$
3+-zPP+-+-#
2PzP-+-zPP+"
1tRNvL-mK-+R!
xabcdefghy
9...Re8 10.Qxf7+ Kh8 11.Rxh7+ Kxh7 12.Qh5# det er
dette mattbildet som er opphavet til det som nå betegnes som "Grecos
matt" 1–0
Det som står hos J & M, er dette:
Grecos Matt
XABCDEFGHY
8r+-+-tr-mk(
7+-zp-+Lzp-'
6lzpqvl-+Qzp&
5zp-+p+-+-%
4-+P+-+-+$
3+P+-+-+N#
2P+-+-zPPzP"
1+-+-+R+K!
xabcdefghy
1.Ng5 hxg5 2.Qh5#
Det er ikke deres feil at det har blitt slik. Ut fra et
litteraturstudium har jeg kommet fram til følgende: Renaud & Kahn gjenga i
1947 Grecos matt slik den opprinnelig var, men føyde til som en del b, pga det
identiske mattbildet, det som nå gjengis som Grecos matt. Noen år seinere satt
Vukovic i Beograd og hadde muligens bare tilgang til den franske utgaven av
R&K, på et språk han (kanskje) ikke behersket. Dermed ble de to mattene hos
R&K ”slått sammen” og kun den mest iøynefallende ble beholdt. Og deretter
har etterfølgende forfattere gått i Vukovics fotspor. Greco stakkar, døde for
nærmere 400 år siden og kan ikke forsvare seg. (Omtrent) Slik oppstår og
forplanter sjakkens myter seg…
I følge min partibase var det Zukertort som først anvendte
denne mattmekanismen.
Zukertort,Johannes
Hermann - Hamel,Sigismund [B00]
England corr, 1873
XABCDEFGHY
8-+-+-trk+(
7+-+-+-zp-'
6-zp-+-+Nzp&
5zp-+-+psNQ%
4-+q+-+-+$
3zP-+-+-+-#
2-zP-+-vlPzP"
1+-+-tR-+K!
xabcdefghy
31.Ne7+ Kh8 32.Qg6
1–0
Dessverre er det her en springer, ikke en løper som dekker
feltet g8. De neste to som jeg har registrert med denne mekanismen, er
Blackburne og Pillsbury. Og de har jo allerede fått navnet sitt knyttet til
andre matter. Det skal ikke være enkelt….
Denne kritikken er såpass omfattende fordi jeg mener at
kjennskapen til matter er en viktig del av spillestyrken, og alt som bidrar til
å forøke denne forståelsen er et gode. Jeg har kommet til at det som bør
gjøres, er å forene de ”to skolenes” tilnærmingsmåter, ved å bruke
mønstertilnærminga som overordnet katalogiseringsinstrument, for deretter øke
gjenkjennelsesmuligheten ved også å navngi de konkrete mattbildene. I denne sammenheng
har jeg lyst til å yte mitt eget bidrag, i form av en oversikt jeg lagde for
mange år siden (se ovenfor):
MATTBILDER
Se nøye på følgende diagram:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{}-+&
5+-+{m+{+-%
4-+-}{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Dette er antakelig det viktigste diagrammet som fins i
sjakk, nest etter begynnelsesstillingen. Det vi ser, er fluktfeltene til
kongen, det som til sammen utgjør kongens mattnett. Hvis vi setter inn en
konge, blir det slik:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{}-+&
5+-+{mk{+-%
4-+-}{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Mattnettet er alltid det samme, men dets bestanddeler kan
avvike – det kan utgjøres av 3 forskjellige elementer, brettranden, egne
brikker eller angripende brikkers feltvirkning. Jeg kommer tilbake til dette
senere. Først vil jeg imidlertid ta for meg de forskjellige brikkenes matter,
og de modifiserte mattnettene som oppstår pga. den mattende brikkens
feltvirkning. Det første og mest omfattende mattnettet er da dette:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{}-+&
5+-+{M{+-%
4-+-+{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Dette er et mattnett som deles av springer og bonde. De ser
slik ut:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{}-+&
5+-+{M{+-%
4-+-P{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+N+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{}-+&
5+-+{M{+-%
4-+-+{}-+$
3+-+-+N+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Det kan diskuteres om ikke bondemattnettet er noe mer
omfattende, da bonden må være gardert, dvs. mattnettet er som i diagram 1, med
den modifikasjonen at den mattende bonden er inne i mattnettet.
Når vi så går videre til løperen, ser vi at mattnettet
modifiseres noe:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{+-+&
5+-+{M{+-%
4-+-+{}-+$
3+-+-+-+-#
2-L-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Nå har det også forsvunnet et felt i bakre hjørne av nettet.
Med det samme vi er inne på diagonalmatter, kan vi ta for
oss damens virkefelt i så måte: På avstand ser vi at det ikke er noen endring:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{+-+&
5+-+{M{+-%
4-+-+{}-+$
3+-+-+-+-#
2-Q-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Men om vi flytter dama så nær at hun må garderes, skjer det
noe:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-+{+-+&
5+-+-M{+-%
4-+-Q-+-+$
3+-+-+-+-#
2-+N+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Dette er det mattbildet Jonathan Tisdall døpte duehalematten Jeg redegjør nærmere for navnet litt lengre
ned.
Så går vi over til
lateralmattene, det som skjer langs linjer og rader. Vi begynner med tårnet, og
lar dama supplere. Tårnets matt på avstand ser slik ut:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{}-+&
5+-R-M-+-%
4-+-}{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Står dama et skritt bak, er det samme mattnett:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-}{}-+&
5+Q+-M-+-%
4-+-}{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Står hun derimot på samme felt som tårnet, er mattnettet
annerledes:
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-+{}-+&
5+-Q-M-+-%
4-+-+{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Flytter vi så tårnet et skritt nærmere, slik at det blir
snakk om et gardert tårn, ser vi
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-+{}-+&
5+-+RM-+-%
4-+P+{}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
at mattnettet er identisk med det
dama hadde i forrige diagram. Det er disse to mattbildene som pleier å være
standardene i den sk. epaulettmatten, der kongen har fått ”skulderklaffer”
(epauletter.).
Om vi også flytter dama ett
skritt nærmere, og lar henne være gardert, kommer vi til
XABCDEFGHY
8-+-+-+-+(
7+-+-+-+-'
6-+-+-}-+&
5+-+QM-+-%
4-+P+-}-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
svalehalematten, sjakkens mest kjente rene mattbilde. Navnet har den
fått pga mønsteret som dannes av kongen og dens to blokkerte fluktfelter – det
ligner på svalens hale. (I parentes: Jeg har engang lest(husker ikke hvor) at
dette mattbildet er opprinnelsen til ”die Schwalbe”, navnet på den tyske
problemsjakkforeninga. Det medfører imidlertid ikke riktighet, den har navn
etter en firetrekks oppgave som hadde navnet ”die schwalbe”. Den inneholder to
avledninger og en dobbelt Grimshaw-avskjæring, men ingen svalehale ). Det var
med utgangspunkt i navnet på denne matten at Tisdall ga navn til duehalematten.
Til sammen er dette faktisk alle
mulige mattstillinger – det fins ikke flere. Vi kan diskutere hvor mange det
er, men det er ikke mer enn 10,dvs. antallet er ikke større enn at vi alle kan
klare å huske dem :o)
Bonde, springer og løper har en
hver, tårnet to og dama hele fem. To av disse har imidlertid dama felles med
andre brikker, løper og tårn. Jeg vil derfor anse det som korrekt å
klassifisere det hele slik at det er 8 matter, hverken mer eller mindre.
Så langt har det hele vært
enkelt, men nå må vi spinne et nett – mattnettet. Alle brikker kan, som nevnt,
fanges i det som vi kan kalle et fangstnett. Det er dog bare brikkene med liten
aksjonsradius det er forholdsvis lett å fange. Det dreier seg om bonde,
springer og konge. En isolert bonde er fanget dersom man f eks. plasserer et
tårn foran eller bak den. Hvit Ld5 fanger Sa5. Men selv en springer bør stå på
randen eller annenraden for at en fangst skal bli noenlunde realistisk.(se også
ovenfor).
Og så har vi altså kongens
mattnett: Fra to til 7-8 felter må dekkes. I prinsippet er det snakk om 2-3
forskjellige typer mattnett, det laterale, diagonale og springerens (om bondens
skal anses som diagonalt eller som likt springerens, er en smaksak Om vi sier
at også springerens nett er diagonalt, er vi nede i 2 typer mattnett).
Brennpunktene, dvs. feltet der den mattende brikken står, gjør at disse typene
mattbilder varierer som vist ovenfor.
Som nevnt er det 3 typer
bestanddeler i et mattnett:
XABCDEFGHY
8-+R+-+k+(
7+-+-+pzpp'
6-+-+-+-+&
5+-+-+-+-%
4-+-+-+-+$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+K+-+-+-!
xabcdefghy
XABCDEFGHY
8-+-+N+-+(
7+-+L+-+-'
6-+-+-+-+&
5+R+-mk-+-%
4-+-+-+-+$
3+-+-vL-+-#
2-+K+-sN-+"
1+-+-+-+-!
xabcdefghy
Dette er to identiske matter, det er mattnettene som er forskjellige. I
den første, sekkematten, er det brettranden og kongens egne brikker som utgjør
hindringene. I det siste diagrammet er det angripende brikkers feltvirkning som
utgjør mattnettet. Vi ser umiddelbart at det er uhyre mere komplisert å lage et
mattbilde der kun våre egne brikker medvirker(skjønt med to tårn og en dame er
heller ikke det så vrient). Det går derfor an å lage en skala, der brettranden
er den enkleste typen (den er synlig og stabil), dernest kommer kongens egne
brikker (synlige, men ustabile – de flytter seg før man får tenkt ferdig…) og
til sist egne brikkers feltvirkning (dette er stabilt, men det kan være vrient
å visualisere alle detaljene på et åpent brett). Alt dette forklarer uten
videre hvorfor det er enklest å matte langs randen, verst langt ute på brettet.
Dette viser dessuten hvorfor det er mye enklere å sette matt med dame enn med
andre brikker - osv.
Dette er en systematisering av
mattbilder jeg lagde for rundt 20 år siden. Ideen kom ikke fra vakuum, det
fantes to forløpere: Det var dels Awerbach sin bok (i nyutgave på engelsk
nylig) og dels en gammel norsk bok om problemsjakk, Øyvind Pettersen:
”Problemsjakk”(1957). Begge disse bøkene har deler av hva jeg her har
systematisert og gjengitt i sin helhet.
Det var min kongstanke at dette
kunne danne utgangspunkt for en videre klassifisering – dvs. at alle videre
forgreninger av mattbilder bygger på denne oppdelinga. I så fall ville sekkematten
(se ovenfor) og Anastasias matt
XABCDEFGHY
8-+-+-tr-+(
7+-+-sNpzpk'
6-+-+-+-+&
5+-+-+-+-%
4-+-+-+-tR$
3+-+-+-+-#
2-+-+-+-+"
1+K+-+-+-!
xabcdefghy
begge være underkategorier av tårnmatt på avstand. På grunn av andre
gjøremål, pluss at jeg ikke har sett veien videre, har jeg ikke arbeidet med
dette seinere. Men erfaring har vist meg at jeg hatt stor nytte av disse
mattbildene i praktisk brettsjakkspill, når jeg har hatt behov for å
visualisere matter. De er til stor hjelp både for å bygge og se mattnett.
Det de ikke inkorporer er selve
mattmekanismen (dvs. den tvungne trekkrekkefølgen som fører fram til matten),
og i blant er den vel så viktig som selve mattbildet. En vei videre ville
derfor vært å begynne arbeidet med å klassifisere mattmekanismer, og se etter
fellesnevnere også på det feltet.
Så langt mitt bidrag. Om man
inntil videre nøyer seg med å føye mattnomenklaturaen inn under denne
”paraplyen”, vil også dette være et skritt videre på veien fram mot en
”mattkatalog”. Også Johnsen opplever at mattalfabetet ikke dekker hans behov,
da han i undertekstene til stadighet påpeker likheter mellom mattbildene. Dette
ville vært avhjulpet med mitt system.
Til sist et par anmerkninger til to
begrep innafor taktikk: Det engelskmenn kaller for decoy and deflection blir på
tysk til ablenkung und hinlenkung, fine ”parord” for to mekanismer som har mye
til felles, men motsatt hensikt. På norsk er vi ikke så heldige: Avledning godt
innarbeidet i språket, og brukes også i sjakk. Men når det motsatte omtales som
henledning, klarer jeg ikke å følge med. Dette er et lite brukt ord. Dessuten
har vi et mye bedre uttrykk for det i sjakknomenklaturen: Da
kombinasjonsencyklopedien i sin tid kom ut, sto dette taktiske elementet omtalt
som ”dirigering”. Riktignok på svensk, men det er like bra på norsk.
Videre begrepet ”fjerning av
forsvar”. Dette er tvetydig, og kan dels omhandle en brikke som forsvarer en
annen(eller et felt), dels en brikke som står foran og altså dekker en annen
brikke(eller et felt). Begge to forsvarer jo den andre brikka, men hver på sitt
vis. Dermed blir imidlertid begrepet ambivalent, da det rommer to ganske
forskjellige foreteelser. Tyskerne har løst dette med å innføre ”zerstörungsopfer”
for den siste klassen. Jeg har sett ordet ”ødeleggelsesoffer” på norsk. Det
klinger imidlertid ikke så bra. Først vil jeg gi et eksempel på hva det er tale
om:
(25) Hvit matter - Svetoslav Mihajlov
Middels oppgaver- 2008
XABCDEFGHY
8-+r+-trk+(
7+-+-+pzpp'
6-+q+p+-+&
5+-sn-+-+-%
4p+-tR-wQ-zP$
3+-sN-+-+-#
2PzPP+-+-+"
1+K+-+-tR-!
xabcdefghy
1.Rxg7+ Kxg7 [1...Kh8 2.Qh6 Qh1+ 3.Rd1 Qxd1+ 4.Nxd1
Rfd8 5.Qxh7#] 2.Qg5+ Kh8 3.Qf6+ Kg8 4.Rg4#
Dette er et nokså rettlinjet eksempel, det fins flere i
boka. Tårnet sprenger kongestillingen åpen. Jeg vil foreslå at et slikt trekk
for framtida benevnes som ”panserbryter” Det er en nokså nøyaktig beskrivelse. (En
annen mulighet er å kalle det for ”selvmordsbomber”. Også det er et godt bilde
på dette taktiske elementet. Dessverre er nok ikke uttrykket politisk korrekt
nok til å kunne bli en del av sjakkens vokabular). Boka ville uansett tjent på
å skille ut denne klassen fra den andre gruppen som går under begrepet
”fjerning av forsvar”.
Når så mye er sagt, skal det tilføyes at dette bildet gir
et urettmessig inntrykk av Johnsens bidrag. Dels fordi det også står mye bra
der, f eks. om hvordan man skal jobbe med slike stillinger, dels fordi det som
omtales ovenfor også er instruktivt, selv om det kan kritiseres. Johnsens har
rett og slett hatt den vanskjebne å havne i lag med et stjernebidrag i denne
boka. Hadde det vært snakk om en ordinær samling treningsoppgaver, hadde teori-
og instruksjonsbidraget også holdt mål. Slik er det dog ikke – Mihajlovs
oppgaver er slik at de burde vært en ledsaget av en teoretisk tilnærming til
oppgavene som holdt samme nivå.
OPPSUMMERING
Hvorfor en så lang kommentar til
en liten bok? De som har lest til hit, har vel allerede forstått at
undertegnede er begeistret for manubatradisjonen, og syns det er meget bra at
det kommer nye tilskudd til den. Videre at jeg i årevis også har vært misnøyd
med at sjakklitteraturen har kommet så kort når det gjelder katalogisering av
matter, mattmekanismer og begrepsbruk. Disse forholdene fikk jeg nå anledning
til å ta opp.
Det fins også andre grunner til å
foreta en grundig drøfting: Om man følger litt med i norsk brettsjakk, kan man
ikke unngå å legge merke til aldersforskyvningen som nå har pågått en del år.
Jeg har i tillegg lagt merke til en liten detalj de siste to årene, nemlig den
veritable framgangen lilleputtene i OSS har hatt. Det er (til nå) 5 spillere
derfra (Lars O. Hauge, Samuel Riiser, Sebastian Mihajlov (ja, det er sønnen!),
Armin Gholami og Ulrik Olsen) jeg har i tankene. Jeg har over tid hatt
anledning til å følge deres utvikling litt på avstand, og jeg har vært
forbauset over framgangen deres. Den er betydelig, også når vi tar høyde for
alderstrinnet (de er født 1998-99). Denne boka er nok ikke hele årsaken til
dette fenomenet, men uten at jeg har spurt direkte, regner jeg med at den har
spilt en ikke ubetydelig rolle.
En av de sjakkpedagogene jeg har
størst respekt for, Dan Heisman, anbefaler at man arbeider mye, nesten
utelukkende, med kombinasjoner og tankeprosessen fram til beslutninga om å
gjøre et trekk, helt til man er langt opp mot mesterstyrke. I forbindelse med
dette føyer han til at det antakelig er best å jobbe med
materiellgevinstoppgaver, mindre med matter. Jeg skjønner poenget hans. Men jeg
antar også at betydningen av mansubat blir noe nedvurdert om man kun ser på
betydningen av mønstergjenkjennelsen og hvor ofte man vil komme i den slags
stillinger når man sitter ved brettet. For det er ikke de konkrete sidene ved
mansubat som har mest å si: Det er det tvingende i situasjonen, som er av en
slik karakter at selv nybegynnere og småtasser kan fatte at noe drastisk må
gjøres, som er det avgjørende. Og når de så på denne måten utvider perspektivet
sitt fra den enkle byttehandelen og vender seg til å arbeide med stillingene på
denne måten, ja så skapes også automatisk den rette tenkemåten for å bli en god
sjakkspiller.
Det faktum at de ved enden av trekkrekkefølgen(enten er
det matt eller ikke!) heller ikke trenger å bruke tid på å vurdere om
stillingen er ok eller ikke, bidrar til å styrke nettopp dette resonnementet.
Det er derfor ikke meg eller andre kritikere som avgjør om
dette er en god bok. Alle som har tilgang til ratingtabellene for norske
spillere kan selv gå inn og se. Det er nok de ovennevnte lilleputtene som allerede
har svart på det.
Til sist en takk til Johnsen og Mihajlov for at de har
vært behjelpelige og svart på spørsmål denne anmelder hadde underveis.
Og ja: Det er ved å arbeide med slike oppgaver vi lærer
oss å visualisere brett og brikker. Det trenger vi ikke bare ved brettet, den
evnen har vi også behov for når vi leser sjakkbøker. Om vi er gode til dette,
trenger vi ikke ta fram brett og brikker (i alle fall ikke hver gang). Selv i
disse datatider er sjakkbøkene en nødvendighet. Som vi dermed blir flinkere til
å lese. Og om noen ikke har fattet det ennå: Denne boka er en utmerket
introduksjon til verdens eldste litterære sjakktradisjon - mansubat.
REFERANSER:
Schulte-Limbeck, Wilhelm. 1919. Typische Mattstellungen : ein Schlüssel zur überraschend leichten
Lösung von Schachaufgaben, eine Schärfung des Positionsblicks für die
Schachpartie. Leipzig: Ronniger.
Stamma, Philip, and Philip
Stamma. 1745. The noble game of chess,
or, A new and easy method to learn to play well in a short time : together with
a curious account of its antiquity, derivation of its terms, &c.
London: Printed for J. Brindley .
